Da Dag Solstad (14) ble “innvotert” på Sandefjord bibliotek

Posted on mars 2, 2015

0


bodø bibliotek

Bibliotekmetaforen utfordres på nye Bodø bibliotek

Med stor fornøyelse og djupt alvor har bloggeren nå lest Alf van der Hagens første forfatterintervju i det virkelig digre formatet (493 sider), nemlig Dag Solstad. Uskrevne memoarer (Askildsenboka hans er ikke mindre interessant).

Sjøl om Solstad med romanfiguren T. Singer reindyrker den (blant oss) forhatte bibliotekarmetaforen, er han er en sann bibliotekvenn. Mange vi huske takketalen hans da han mottok Nordisk Råds litteraturpris, der folkebiblioteket var den røde tråden. Talen er et av de tyngre forsvar vi har for gratisprinsippet. Men nå var det altså van der Hagens intervjubok, der lesing og litteratur sjølsagt er sentralt, inklusive bibliotek.

Her en typisk Solstadpassasje:

“Tror du på flere liv, at du får lese i evigheten?

Nei, mine paradisforestillinger går aldri utover det naive i å få sitte i englekoret og prise Gud. Himmelen som et stort bibliotek har jeg tross alt aldri forestilt meg. Første gang barnetroen begynte å svikte meg, var da jeg skjønte at det umulig kunne foregå fotballkamper i himmelen. Det var ikke mulig å tenke seg fotballens divisjonssystem, med tapere og seriemestere, nedrykk og opprykk, i himmelens evighetsperspektiv. Ingen lag kunne vel rykke ned i himmelen. I så fall kunne det ikke være noen himmelsk hovedserie heller. Da fikk jeg en liten religiøs krise. Jeg tror man skal skille mellom jordiske gleder og paradisiske tilstander. Og jordiske gleder er ikke bare fotballkamper med deres besværligheter, men også bibliotekets gleder”.

Og så et glimt fra ei tid da den statlige kulturpolitikken ennå ikke hadde nådd Vestfoldbyene (gjorde den noen gang det?):

“Jeg husker jeg var opptatt av Tor Jonssons dikt, men slikt noe hadde de naturligvis ikke på Sandefjords bibliotek. I høyrebastionen og riksmålsbyen Sandefjord hadde man slett ikke bøker på nynorsk, det kunne man ikke forlange. Det var ingen innkjøpsordning, så bibliotekarene kjøpte inn akkurat det de ville”.

Men så kommer ei lita bibliotekevolusjonær utfordring: Kan det stemme, og var det eventuelt vanlig, det som Dag Solstad forteller her, at ungdom som ønska å låne “voksenbøker” måtte bli “valgt inn av bibliotekarene”?

“Da jeg var guttunge lånte jeg bøker på barnebiblioteket. Så kom dagen da jeg fikk lov til å låne på voksenbiblioteket. Det var en stor ære, jeg tror man måtte bli valgt inn av bibliotekarene. Man var ikke akkurat oppe til eksamen, men man ble faktisk innvotert. Etter en liten høytidelighet fikk de utvalgte lov til å gå inn på voksenavdelingen. Jeg fikk tidlig lov, aldersgrensen var 15 år, men jeg var en flittig låner og var ikke mer enn 14 da jeg kom inn der. Jeg ble helt overveldet da jeg kom inn. En av de første bøkene jeg lånte,var en svær biografi om Stalin av en som het Isaac Deutscher. Etterpå lånte jeg en bok om Napoleon”.

Er det pensjonister blant oss som husker sånt? Kan noen bekrefte slik “innvotering”?

Bloggeren sogna til filialen på “Soria Moria” på Torshov, Oslo Øst, på tidlig 60-tall. Her fikk 13-14-åringen låne sportsbiografier i voksenavdelinga, men ingenting annet. Han var kanskje ikke interessert i noe annet heller. Men hadde de virkelig hatt en avstemming om dette??

Vi har sjekka noen bibliotekfaglige klassikere fra første halvdel av forrige århundre. Hvordan så biblioteket på de unge?

Håndbok i norsk barnebibliotekarbeide fra 1927 bekrefter ikke den konkrete praksisen med innvotering av enkeltpersoner. Men forsiktighet var en dyd. Bokas redaktør, Rikka Bjølgerud, seinere kjent som Rikka Deinboll (bl.a. som NBF-leder etter krigen) drar denne historia i en artikkel i boka:

“For nogen dager siden kom en liten gutt til biblioteket for å levere en bok. På kortet stod alderen 13 år. Gutten så ikke ut til å være over 10. Bibliotekaren spør om det var hans eget kort? „Nei det var hans brors.” „Har ikke du kort selv?“ spørges det videre. Nei han leste sammen med Rolf. „Hvorfor bytter ikke Rolf selv?“ „Nei han har ligget i 2 år av hjertefeil så jeg låner og leser høit for ham.“ Følgelig har bibliotekaren plikt til å passe på at Rolf ikke får krydret kost fra biblioteket”.

Og barn og unge skulle sees, ikke høres:

“Hvor daglig flere hundre barn ferdes ut og inn, kan man ikke vente å finne den samme ophøiede atmosfære som hviler over en lesesal for voksne. Litt støi vil det alltid følge med. Derfor må barneavdelingen få en slik beliggenhet at den ikke virker generende for andre grener av bibliotekvirksomheten. En noe større barneavdeling bør helst ha sin egen inngang fra gaten”.

John Ansteinsson utga seks år seinere boka Bibliotekstell : en kort veiledning i bibliotekorganisasjon og arbeidsmetoder. Her kan vi lese at:

“… modenhet og utvikling er temmelig forskjellig hos de enkelte individer, og både kjennskap til bøkene og de enkelte låntagere er viktig for den som skal gi virkningsfull veiledning. Gutter og piker som kan bruke «voksne» bøker med forstand og utbytte, bør ikke forholdes adgangen til dem, men den bør i alle tilfelle være kontrollert”.

Ansteinsson førsteutgave av denne boka er fra 1916. Da var barn og unge praktisk talt ikke et tema, for dette var skolens ansvar (noe det strengt tatt var helt til biblioteklova av 1985). Men han skriver:

“Aldersgrensen sættes forskjellig paa de forskjellige steder, almindeligst 14—16 aar. Hvor skoleboksamling ikke findes bør grensen sættes saa lavt som raad er, likesom det er selvsagt at der da blir tat hensyn til ungdommen ved bokvalget”.

Men, altså, kjenner vi til noen som praktiserte avstemminger?

Posted in: Uncategorized