Arkitektunnvikelse

Posted on februar 20, 2014

3


Den hysjende bibliotekaren illustrerer et intervju med en motsatt tittel og innhold

Den hysjende bibliotekaren illustrerer et intervju med en motsatt tittel og innhold

Arkitektnytts første nummer på nyåret har bibliotek som tema. Det er sjølsagt historisk. Men etter at tidsskriftet (nettutgaven) for to år siden på en balansert måte formidla debatten om det nye biblioteket i Vennesla, er det en skuffelse at det første og eneste temanummeret om bibliotek og arkitektur ikke følger opp med en større debatt om estetikk versus funksjonalitet. Hvis Vennesla nå blir stående som et ikon i det nasjonale og internasjonale arkitektmiljøet, kan vi få et tilbakeslag, sett fra bibliotekar- og brukerståsted. (Dette må ikke tolkes som kritikk mot bibliotekarene i Vennesla, som helt sikkert gjør en kjempejobb i de nye – og pene – lokalene).

På bibliotekhold har fleksibilitet blitt et ledende prinsipp gjennom de siste par tiåra. Mediebildet og menneskenes mønstre for interaksjon er i stadig forandring og biblioteklokalene må kunne tilpasse seg dette. Mange arkitekter har skjønt dette, i alle fall et stykke på vei, men slett ikke alle. Ingen har forsøkt å reise noen større offentlig debatt om det heller, heller ikke instanser på bibliotekhold.

Og for praktisk talt hvert nytt bibliotek vi besøker hører vi fra bibliotekarene at dialogen med arkitektene har vært for dårlig. I det foreliggende nummeret av Arkitektnytt kan dette ved første øyekast se ut til å bli problematisert i et stort intervju med Liv Sæteren, Oslos avtroppende biblioteksjef og pådriver for nytt hovedbibliotek gjennom tjue år. Men isteden havner ansvaret for manglende dialog på en diffus tredjepart (uten at vi vil påstå at dette har vært Liv Sæterens intensjon). Sitat:

“Joda, det er i bunn og grunn noen «fantastiske arkitekter», og biblioteket har hatt god dialog med dem. Det som har vært av dialog da. For dialogen har ikke vært omfattende nok. Det legger ikke Sæteren skjul på. Det har vært som å stå på hver sin side av en brusende elv og snakke til hverandre, sier hun. Verken biblioteket eller arkitektene har hatt mulighet til å påvirke mengden samarbeid i det store byggeprosjektet”.

Det stemmer sikkert. Utbyggere og også myndigheter spiller hovedrollene i slike prosesser. Men ingen andre norske bibliotekplaner i moderne tid har vært på langt nær så omfattende, så eksempelet Oslo blir fort uinteressant for flertallet av norske kommuner, der dialog burde vært lettere å få til.

Og på lederplass i Arkitektnytt rår idyllen og sjøltilfredsheten. Her likestilles “Nye Deichmans” fleksibilitet og dynamikk med Vennesla-bibliotekets skulpturelle tvang:

“I dag skal bibliotekene, i tillegg til å romme nesten 20 millioner bøker, både være et kultursenter, et kunnskapssenter, et informasjonssenter og et sosialt senter i kommunen, byen eller bydelen. Vi ser det tydelig speilet i arkitekturen til det nye biblioteket i Vennesla, og vi leser det i planene og ser det i tegningene til den nye hovedfilialen til folkebiblioteket i Oslo”.

Men når dét er sagt, skal det også sies at dette nummeret av Arkitektnytt har en mer enn hederlig omtale av Troms fylkesbiblioteks viktige prosjekt Bibliotekrom i Troms.

PS 1: Vi oppdager nå at det andre større norske arkitekturtidsskriftet, Arkitektur N, hadde tilløp til debatt om Vennesla bibliotek i 2012. I nr. 3, 2012 spør Andreas Hølaas: “Er Vennesla kulturhus et funksjonelt og dermed arkitektonisk bomskudd?”  Han lar seg ikke overbevise av det han (eller redaksjonen?) kaller Einar Bjarki Malmquists “retorikk” i det foregående nummeret.

Hølaas skriver bl.a.: “Det er lov å være begeistret, men jeg mener at rosen er ute av proporsjon, samtidig som prinsipielle sider ved bruken av et bibliotek burde vært drøftet”. Og videre: “Det er knapt noen samfunnsinstitusjon som nå gjennomgår så rivende forandringer som bibliotekene, eller må være forberedt på endring i årene fremover. Er det da riktig å bake inn bokhyllene i konstruksjonen av huset, og binde bruken til den fysiske “boka” som sådan, i en verden der en vesentlig del av informasjonsformidlingen skjer digitalt? En gang ble bøkene låst inn i bokskap. Minner dette litt om det, og er det like foreldet, like statisk? Er ikke denne jakten på et samlende grep for konstruksjon, teknikk og bokhyller et utrykk for at her er formen det viktigste, og ikke bøkene, ikke funksjonen?”

PS 2: På Arkitektnytt.nos oppfordring har jeg latt dem legge ut denne bloggposten også under “Debatt” på tidsskriftets hjemmeside. Så får vi se om det faktisk blir debatt.

Merkt som:
Posted in: Uncategorized