Bråk i Bergen

Dagens overskrift i Bergensavisen (BA):  Mann vasket håret på bibliotek-do. – Jeg satt i kjelleren på biblioteket og leste aviser. Så kom det plutselig noen lyder fra herretoalettet, begynner Johanne Magnus. Det viste seg at en mann hadde tatt i bruk biblioteket som sitt eget private bad. Nå drev han og vasket håret. – Og han nektet å komme ut, sier Magnus. Sitat slutt.

Biblioteket tilkalte vektere.

De som til nå har kommentert saken i BA lar seg ikke opprøre i samme grad som J. Magnus. En av dem skriver at “Dette er for smålig av biblioteket. Det er jo allment kjent at bibliotekarer kommer fra småborgelige hjem, som ofte griner litt på nesen”.

I USA, der fattigdoms- og husløsproblemet er mye større enn her, kom det for to år siden ut ei bok Public Library Services for the Poor. Forfatterne, som har bakgrunn fra St. Louis, en av de virkelig kriseramma storbyene, konkluderer med at biblioteket ikke bør yte ”nonlibrary services” som mat, dusj og tak over hodet, da dette vil gå ut over bibliotektjenestene. Men biblioteket må samarbeide nært med dem som gir slike tjenester og kunne vise brukerne dit.

Forfatterne er opptatt av at biblioteket må slutte bare å stille ting passivt ”til disposisjon” (jamfør biblioteklova, § 1) . Denne sterke bibliotektradisjonen er laga for folk fra middelklassen med utdanning og høy sjølfølelse, sier de.

Lik etter anmeldte jeg ei engelsk bok med et liknende tema: ”Public Libraries and Social Justice”. Forfatterne av denne mener at folkebiblioteka bør nedprioritere de ulike krava de setter til seg sjøl om å være komplette og perfekte (”the concepts of excellence”) og erstatte dette med krav til likhet og empati. De mener vektlegginga ved rekruttering av personale må gå fra spisskompetanse og teknologi til sosiale evner. Folkebibliotekaren må bli mindre ekspert og mer tilrettelegger (”facilitator”). Og dette ikke ”bare” for at de fattige og utstøtte skal få ”sitt”, men for at hele biblioteket og alle brukerne skal få mer relevante tjenester.

Kanskje noe å ta i betraktning når vi nå skal skrive våre høringssvar til revisjon av den nevnte biblioteklova?

Bibliotek = gladsak!

A-magasinet, Aftenpostens tradisjonsrike fredagsbilag, hadde sist uke forside- og hovedoppslag om norske gladsaker; med utgangspunkt i leserbrev med kritikk om at media skriver mest om negative saker, samla de seg nå om positive. Og blant fem slike historier handla én om Drammensbiblioteket. “Biblioteket kunne ha vært utdatert i den digitale verden”, heter det i tittelen. Og i en vignett leser vi “EKSTREM FORVANDLING Drammen har skapt et flerbrukshus som har gitt Folkebiblioteket et solid løft. Biblioteket selv har lansert en rekke nye tjenester”. Videre handler det blant annet om at Drammensbibliotekets ledelse og ansatte “tenker ungt”, der de intervjuer lederen for avdelinga Popkult: “Vi vil ta de unges hverdag inn. Er det populært og er det lovlig, så skal vi ha det“. Klar og kul tale fra landets kjedeligste veikryss for bare få år sia.

A-magasinet ligger ikke på åpent nett, bare på A-tekst. Her et foto av artikkelen

- Et rart sted at være

Den danske avisa Politiken har lest ferske undersøkelser om bibliotekbruk, og under overskriften »De kan tage alt fra os, bare ikke biblioteket« kan vi lese om biblioteket i småbyen Strøby Egede på Sjælland, et av de mange små biblioteka der brukerne viser seg å være enda mer fornøyde enn i de større.

Ifølge undersøkelsen og avisa er det “den gode, gammeldags bibliotekar” som gjør susen, altså en man kan snakke med og få råd av. Den danske trenden med bibliotekautomater som erstatning for filialer får sitt pass påskrevet. På den annen side vil nok påstander som denne skape debatt: “… bibliotekernes popularitet hænger ikke sammen med, om de bruger mange eller færre penge per borger på biblioteket. Nærmest tværtimod”.

Historiefortelling for bibliotekbevaring

I den britiske kampen mot nedlegging av bibliotek vinteren 2010/-11 er nettstedet Voices for the Library sentralt. Det er blant annet her at folk forteller hva biblioteket betyr for dem, med egne ord. Se skya til høyre for emneinndeling av disse historiene. Her forteller samtidig bibliotekansatte om hva de gjør på jobben. Nyttig hvis noen fortsatt har forestillinger om dette som er på linje med forestillingene om hva bankansatte driver med.

På det jevnlig oppdaterte kartet er det p.t. særlig prikkene som symboliserer trua bibliotek som virker overveldende.

Denne og flere nye og gamle bibliotekkampanjer er beskrevet på Norsk Bibliotekforenings wiki BibliotekSATS.

- Biblioteket, ikke banken, burde vært samfunnets sentrum!

Solstad: "17. roman"

Mellomjula ga oss færre aviser enn vanlig på grunn av lite overlapp mellom hellig- og helgedager, men desto mer tid til å lese dem som kom. For eksempel et langt intervju (fire siders) i Morgenbladet nr. 51 med Dag Solstad. Som åpner med et angrep på “folk som liker å lese bøker” og blant dem særlig bibliotekarer: “Jeg synes veldig mye litteratur dreier seg om konvensjoner og liksomproblemer. Det ser jeg ingen grunn til å være med å opprettholde. … Jeg har inntrykk av at disse folkene (“de leselystne”, min anm.) befinner seg i en velordnet og fornuftig verden hvor man hver dag tar sine fornuftige valg. En verden der livet er et løselig problem! Dette er meg totalt fremmed. … Det pussige er at de to yrkesgruppene som er minst opptatt av meg, og til dels har et hatefullt forhold til mine bøker, er bokhandlere og bibliotekarer! De kan ikke fordra meg! Jeg tror jeg faktisk er blitt invitert én gang frivillig av bibliotekarer til et bibliotek.

– Fordi de antar du er så sær at du uansett ikke vil stille opp?

- Nei, først og fremst fordi de ikke tåler meg. Jeg saboterer dem.

– Du saboterer leselysten?

– Ja, ja. De leser. De er så glad i å lese. Og så kommer jeg med en roman på 150 sider. Og den vil de faktisk, hvis de skal ta den inn over seg, bruke like lang tid på som på en svær roman på 5-6-700 sider. Er det rart de blir forbanna?” (mine uthevinger).

Manguel: Biblioteket om natten

I Klassekampen 29. desember velger Alberto Manguel (aktuell på norsk med “Biblioteket om natten”) en annen innfallsvinkel til biblioteket, som (den anti-kapitalistiske) avisa lar utgjøre hele ingressen: - Biblioteket, ikke banken, burde vært samfunnets sentrum! Boka hans (som jeg anmelder i Bibliotekforum nr 1 i år) handler mye om bibliotekets røtter og om private bibliotek og om lesing, men i intervjuet tar Manguel et virkelig samfunnsaktuelt perspektiv: “… kunsten og litteraturen, den gode litteraturen, åpner for at man kan reflektere over sin egen situasjon og, ikke minst, sette spørsmålstegn ved den. Det samfunnet vi i dag lever i, vil ikke ha spørsmål – det vil bare ha svar. For meg er det derfor helt avgjørende at biblioteket får utgjøre samfunnets sentrum.

- I stedet for banken?

- I stedet for banken! Banken er på sett og vis sin egen metafor. Ordet skaper verden som igjen skaper ordet – men banken produserer jo ingenting annet enn penger. Dét er ingen kreativ prosess”.

Huitfeldts bibliotek – like fint som å danse!

En lekkasje som ikke helt ble hva den lovte

”Tidenes beste kulturminister”, Trond Giske, har skifta beite og etterlatt seg et budsjett på et nivå det skal bli vanskelig å rasere over natta. Det skal han virkelig ha. Samtidig som han i ettertid, også av relative tilbedere, blir karakterisert som en visjonsløs sentraliserings- og sammenslåingsfrik og ”nesten utelukkande” opptatt av ”pengar, meir pengar” (kulturforsker Georg Arnestad i Aftenposten 22.10.)

I kontrast blir den nye kulturkosten, Anniken Huitfeldt, av mediene utlagt som ”kjedelig”, men også som en ”dreven og erfaren politisk håndverker med sans for resultater” (Knut Olav Åmås i AP 21.10.).

Ingen kulturministre har bibliotek som hovedinteresse, så de trenger gode innspill. Vi har denne gangen notert oss Forfatterforeningas Anne Oterholms beskjed til Huitfeldt om at ”hun må gjøre noe for bibliotekene, ikke bare Nasjonalbiblioteket” (do.). Da har i alle fall én utenom bibliotekmiljøet oppfatta dets unisone reaksjoner på det særdeles tafatte ”bibliotekløftet” i det ferske statsbudsjettet. Trass i blodferske instrukser fra Stortinget i Bibliotekmeldinga fikk folke- og skolebiblioteka bare smuler av Giske i 2010.

Men så sier Anniken Huitfeldt i et intervju i samme avis 24.10. at i tillegg til kulturtilbudet til barn, som vel blir å oppfatte som et meta-tema hos henne, er ”dans og bibliotek” hennes to topp-prioriteringer. Biblioteket er videre til finalen. Like fint som å danse!

Ett tema det er børsta støv av i overgangen mellom Giske og Huitfeldt er det egne embetsverkets berykta posisjon i Kulturdepartementet. Georg Arnestad er blant dem som trekker fram hvordan Giske faktisk ”med største enkelhet [kunne] behandle byråkratene som underordnede som han kunne bruke til eget forgodtbefinnende” (Dagsavisen 22.10.), mens han derimot ”tviler … på at Huitfeldt blir en like handlekraftig og sterk statsråd”. For vår del håper vi at hun i alle fall makter å jobbe sjølstendig med to saker; altså dans (gjerne det) og bibliotek.

Apropos det indre livet i nevnte departement, så hadde Klassekampen 17.10. en sak om årets budsjettlekkasjer, der Aftenpostens hyperoptimistiske bibliotekoppslag 10.10. (”58 millioner mer til bibliotekene. – Bibliotekløftet i gang neste år”) kjøres fram som kroneksempelet på en styrt lekkasje fra et departement. Styrt ikke bare av departementet, men av politisk ledelse, noe ”kommunikasjonsenheten” deres innrømmer overfor Klassekampen.

Og vi som hadde håpa at det var en av Giskes rådgivere som hadde stått for denne lekkasjen; at hun eller han og ikke bibliotekministeren sjøl sto bak følgende særdeles forbausende uttalelse: ”Kulturministeren kan tenke seg at enkelte modellbibliotek tar ned stille-skiltet og fyller det med nytt innhold og aktiviteter, gjerne musikk”.

Vi har snakka med landets kanskje største leverandør av skilt til bibliotek og får bekrefta at de ikke har hatt noe ”stille-skilt” i assortimentet på i alle fall tjue år, og at heller ingen har etterspurt noe i den retninga.

Tru hva som hadde skjedd hvis utdanningsministeren i 2009 hadde bedt lærerne legge vekk spanskrøret?

Vi trur på Huitfeldt. Vi må tru på henne.

AE

Anniken Huitfeldt har erfaring fra møter om bibliotek. Her (til venstre) leder hun et møte en delegasjon fra NBF hadde med "de rødgrønne" på Stortinget i november 2005

- Sjansen for at biblioteket låner ut blodige spill er?

Nettstedet Spillmagasinet.no tok 16. mai for seg stortingspartienes holdninger til dataspill, med utgangspunkt i høstens valgprogram. Her er det mye forskjellig å lese.

Krf nevner ikke dataspill, men er sterkt opptatt av spillavhengighet. SV er mest opptatt av spillspråklig likestilling (bokmåls- og nynorskspill), mens Venstre ifølge Spillmagasinet er “et av partiene som tar et klarest standpunkt”. De ønsker bl.a. “å styrke kompetansen innen spillutvikling og spillprogrammering”.

Men hovedmotsigelsen står på mange måter mellom ja eller nei til gratis dataspill på biblioteket. Her er nemlig Senterpartiet for dataspill (ja til “innkjøpsordning for musikk, film og dataspill knyttet til folkebibliotekene”) og Frp like klart imot (“… aktivitet med hensyn til ren underholdningstilbud, som konkurrerer med privat næringsliv med fordel kan reduseres. Dette gjelder blant annet utlån av dataspill, cd, dvd og så videre).

NB: Verken i artikkelen eller noen av partiprogrammene skilles det mellom utlån eller bruk av dataspill i biblioteket, som er det eneste som faktisk er lovlig i dag (se bl.a. På rett hylle med åndsverkloven, side 89). Sjøl om det rødgrønne Kulturdepartementet i vårens bibliotekmelding sier de vil “greie ut dei opphavsrettslege problemstillingane knytte til ei innkjøps- og utlånsordning for norske dataspel gjennom den pågåande revisjonen av åndsverklova” (vår utheving), nevner ikke SP utlånsordning i programmet sitt. Heller ikke AP eller SV.

Mest interessant i hele oppslaget på Spillmagasinet.no er nok likevel leserkommentarene, p.t. 39 stykker. Her får vi gjengitt mange rett-fra-levra-holdninger til biblioteket som ellers svært sjelden kommer for dagen, blant annet ikke, nei, slett ikke, i de sosiologisk korrekte brukerundersøkelsene vi så gjerne omgir oss med.

Én skriver: “For å være helt ærlig så tror jeg ikke at man får leid GTA på biblioteket… Det blir vel mer at man kan låne “Lek og lær med kåte kåre”. Eventuelt “Little big planet”. -Med andre ord såkalte lærerike spill:P  Men for gudskyld la oss håpe at jeg tar feil “.  En annen er nok også positiv, men skeptisk: “Sjansen for at biblioteket låner ut blodige spill er?” Noen vil etter dette stemme SP for første gang: “Nå er det ikke Høyre lenger – GO SP !!”. Andre konstaterer tørt at de har hatt dette tilbudet på biblioteka i Danmark i mange år (også utlån!). For å nevne noen.