Private nettverk for e-boklån

Avisa The Guardian skriver 16. februar om følgene av restriksjonene på bruk av e-bøker, det at man bl.a. ikke kan låne dem bort. Den største av tilbyderne, Amazon/Kindle, har nylig lempa litt på reglene og tillatt utlån én gang, begrensa til to uker, noe som har avfødt (minst) to nettverk, henholdsvis Lendle og Booklending.com, der man melder på egne e-bøker og får oversikt over de andre medlemmenes, med anledning til å bestille lån. Dette kan sjølsagt uroe bokbransjen, men i formildende retning har disse utlånsformidlerne også lagt inn en “kjøpeknapp” til Kindle Store, som har ført til flere bokkjøp enn lån, sies det.

Med dette utgangspunktet har den årvåkne Jan Szczepanski på den svenske epostlista Biblist starta en debatt (gå til “Lendle en bok”) om bibliotekets posisjon i Dette Store Spillet. Én påstand er at “biblioteken står vid sidan om och kan bara titta på”. En annen ble uttrykt på denne måten i går av Clara Nyström:

“Vi måste väl bli bättre på att förklara varför det är viktigt med fria lån, av alla typer av media mellan biblioteken. Jag tror inte att de flesta vet hur fjärrlån fungerar, många av våra låntagare tycks tro att finns det inte på vårt bibliotek går det inte att få tag i (och med e-tidskrifter stämmer ju det olyckligtvis) och om man förklarar blir de imponerade. Biblioteken måste se till att e-medier behandlas som andra medier, vi kan börja med att övertyga oss själva om det”.

I stil med ledelsen i Svensk Biblioteksförening, slik vi gjenga dem i går.

Ultimat bibliotekautomatisering!

O, salige stund uten like! Endelig!! Innslaget om den blinkende frokostblandingen kommer et stykke etter midten av videoen

Computerworld følger med for oss, og pusher i dag en filmsnutt fra CES-messa i Las Vegas. Blaserte som vi er blitt, hever vi knapt øyelokket i møte med el-bilen med trådløs lading, solbrillene med innebygd fotokamera og surfebrettet som kan invadere teveen. Litt større oppmerksomhet får polaroidkameraets comeback, lansert av Lady Gaga av 1 eller 2. grunn. Men så det lille innslaget om kartongene med frokostblandinger som markedsfører seg sjøl fra hyllene! Med ymse flash og stash. Finansrådmannsvisjonen om den sjølformidlende bibliotekboka kan endelig bli virkelighet!

Litteraturens Wikipedia – etter hvert

Avisa Guardian på nett skriver i dag relativt utfyllende om Open Library, som nå har fått seg nytt grensesnitt og går for alvor på lufta. De presenterer seg som en litteraturens Wikipedia i bibliotekregi. Det blir ikke en konkurrent til Google Book Search eller andre digitaliseringsprosjekt, da de ikke sjøl skal produsere eller eie filer, men de skal konkurrere på gjenfinning, informasjon om bøkene og utnytte sosiale teknikker på linje med Wikipedia; fritt fram for å bidra med informasjon.

De samarbeider nært med bibliotek og bruker bibliotekariske metadata (“all the important bibliographic information that librarians want to collect about books”; se punktene i registreringsskjemaet), men sier samtidig de skal utnytte teknikker bibliotekverda har tilegna seg siden Marcformatet. Altså basker de bl.a. med FRBR-problematikken. De innfører også OLN – Open Library Number – “something akin to ISBNs or ISTNs, but for all books, not just recent ones”.

Før wikiskrivinga kommer skikkelig i gang er det dominerende innholdet i OL p.t. 23,2 millioner sider/titler med bibliografiske poster, men med lenker til 1,06 millioner bøker i fulltekst. Når det gjelder det sistnevnte viser Open Library solid styrke gjennom koplinga med Internet Archive (det er de samme folka), som har et forbilledlig godt tilbud både når det gjelder online lesing og for nedlasting i flere format.

Men enkeltpersoner og institusjoner, bl.a. bibliotek, er i gang med informativt påfyll, jamfør denne lista over nylige endringer; se under “What”. PS: Noe jeg hadde venta meg, var at de kopierte fra og lenka til Wikipedia, sånn Google Books gjør. men det kommer vel?

En iøynefallende sørvis til slutt: Hvis du savner ei bok i fulltekst (og som er fri for opphavsrett), kan du bestille skanning fra folkebiblioteket i Boston!

Wolfram – eit framsteg?

2009 har alt bydd på fleire ”revolusjonar” i og omkring bibliotekfeltet; bl.a. ei stortingsmelding som skal bety eit stort løft, bokhylla.no med 40 tusen digi-bøker og gjennombrotet for den kommersielle e-boka i USA.

Og som om ikkje det var nok, blei nyleg søkjemotoren Wolfram Alpha lansert, som seiast å vere noko av det nærmaste ein kjem ”intelligent” datahandsaming. Kanskje eit element til den framtidige ”semantiske verdsveven”, der vi kan stille spørsmål i naturleg språk og få ”komplette” svar, ikkje berre trefflister som i Google. Svært kort fortalt sankar WA data frå fakta-, statistikkbasar m.m. og set dei saman til nye tabellar, grafar og ”artiklar”.

Kva seier så kommentatorane etter dei første par vekene med WA? Mange meiner Wolfram er for spesiell til å bli den Google-killeren han blei lansert som. Men, spør nokre seg, vil Wolfram konkurrere ut bibliotekarane?

- Nei, svarar bibliotekaren og bloggaren Rory Litwin. Wolfram er ifølgje han ein ”bad idea” og ein ”intellectual travesty”. Tenesta er ”svært uansvarleg” og ”eit teikn på sjuka som heiter manglande refleksjon”: ”Om folk begynner å stole på WA til å løyse verkelege praktiske problem, vil han vere skadeleg for samfunnet, kulturen, miljøet og menneskesjela”. Litwin imøtegår dei som meiner vi ikkje må avvise teknologi som sparer oss for mykje rutinearbeid. Det WA ”sparer” oss for, seier Litwin ironisk, er arbeidet med kvalitetskontroll av data og om ulike sett statistikk kan handsamast på fornuftig vis av WA. Og slik kontroll må vi ikkje gje frå oss til maskinar. Kor ofte ser vi ikkje at datasett, til dømes statistikk frå to ulike land eller leverandørar, berre er tilsynelatande like? Denne kontrollen er noko menneske må utføre; dette burde vi ha lært oss etter finanskrisa nyleg, meiner han.

Ein annan debattant meiner Wolfram kan undergrave felles kunnskapsstrukturar, ikkje ved openlyst å hindre tilgang til informasjon, men ved å sentralisere og å tilby value-added informasjon på eit så tilgjengeleg og lettvint vis at folk vil nedprioritere alternativet, nemleg eigne undersøkingar.

P-bok og e-bok i 2019

Eirik Newth forutser p-boka

Eirik Newth var nylig på Bærum biblioteks 100-årsjubileum og holdt like godt  festtalen for 110-årsjubileet! Med andre ord et scenario; en dagligdags foreteelse for en mann som i siste nummer av Norsk Bibliotekforenings tidsskrift Bibliotekforum framstår som nettopp scenarieforfatter. Eirik er også teknologientusiast, og har sjølsagt fått med seg mykskjermens store utbredelse og verdi, både for leselysten og miljøet. Men også den hendige boktrykk-automaten for de som foretrekker millionene av e-bøker på papir (i 2019 heter dette sjølsagt p-bok). Men han ser framtida også i lys av den langvarige resesjonen som begynte i 2008. Han forutser der blant annet, med beklagelse, “endringen av bibliotekloven i 2015 [da kommunene] fikk tillatelse til å legge ned sitt lokale folkebibliotek så lenge de “opprettholder et funksjonelt likeverdig alternativ”. Med andre ord, ganske nøkternt spådd, hvis vi tar i betraktning nylige tildragelser i det store utland*, men samtidig nyttig for oss som skal legger planer for å stoppe slike lovforslag.

For øvrig kan det være lurt å kikke innom ENs blogg de første dagene, for mange leser den, og her kan også ikke-bibliotekarer finne på å kommentere scenariet hans.

* Seieren i Philadelphia er for lengst notert i NBFs wiki BibliotekSATS