- Akademisk publisering bryter sammen

“Academic Publishing Is Broken -  The current system by which academics publish their scientific discoveries is a massive waste of money“.  Dette er tittelen på dagens hovedartikkel i nettutgaven til The Scientist.  I denne svært skarpe, men velformulerte og oversiktlige teksten beskriver Michael P. Taylor, en forsker i geovitenskap fra Bristol, UK, den stadig mer oppsiktsvekkende realiteten at regimet til de store tidsskriftforlaga (som er verdens mest lønnsomme, med mye høyere profitt enn f.eks. Apple),  varer ved, samtidig som det nå blir stadig tydeligere at Open Access på alle måter er den beste løsninga for alle parter. Som f.eks. for forskinga generelt, fordi mer åpen kunnskap skaper enda mer forsking. Og f.eks. for publikum ellers som knapt har noen tilgang i dag. Alt i alt, for samfunnet som helhet.

Ser vi på forskingas egne utgifter etter den ene eller andre modellen, og bibliotekenes tilsvarende abonnementsbudsjetter, vil et gjennomført Open Access-regime koste bare en åttendedel av dagens forlagsdikterte system, sier Taylor.

Men, skriver han, nå skjer det to ting. For det første øker OA-andelen av den samla publiseringa og for det andre gjør de stadig økende tidsskriftprisene at kundene faller bort. Paradoksalt nok kan vi bare håpe på at prisene fortsetter å øke, så kommer det nødvendige skiftet fortere.

Elsevier fortsatt i søkelyset

Tidsskriftet The Scientist følger nå opp saken vi gjenga 21. mai om den akademiske tidsskriftgiganten Elsevier og tidsskrifta og artiklene som framsto som fagfellevurderte, men som var sponsa av et legemiddelfirma og dermed indirekte reklame for en medisin, som for øvrig er kjent for å ha visse alvorlige bivirkninger. 4. juni skriver The Scientist (gratis, men krever registrering) at Elsevier har innrømmet at det er enda åtte tidsskrift i basene deres som “ikke burde vært kalt tidsskrift”.

Til forskjell fra de første tilfellene var disse åtte ikke sponsa av ett enkelt firma, men i steden finansiert ved annonser fra flere legemiddelfirma. Men på samme måte som de første “jukse-tidsskriftene” inneholdt disse “nye” ingen original forskning. Sponsorer bidro også her i en viss grad til det redaksjonelle innholdet, men ikke så mye som i de verste tilfellene.

Elsevier er altså i en viss grad åpne om hva som har skjedd, og de vil nå justere reglene sine for samarbeid med kommersielle aktører om tidsskriftutgivelser. Men The Scientist har ennå ikke mottatt eksemplarer av de åtte nye tidsskriftene for nærmere undersøkelse, og Elsevier nekter fortsatt å opplyse om hvor mye de ble betalt av det australske legemiddelkonsernet Merck for å formidle de opprinnelige seks “jukse-tidsskriftene”.

“Falske” artikler i Elsevier

Tidsskriftet The Scientist (gratis, men krever registrering) skreiv 7. mai om hvordan forlagskonsernet Elsevier fra 2000 til 2005 publiserte seks artikler som var sponsa av det farmasøytiske firmaet Merck, men framsto som og fagfellevurderte i et australsk medisinsk tidsskrift. Realitetene omkring artiklene kom for dagen under en rettssak der Merck var tiltalt for å fortsette å selge en betennelsesdempende medisin også etter at det var avslørt at den kunne være skadelig for hjerte-/karpasienter.

Elsevier har beklaget forholdet og forsikrer at de har skjerpet rutinene, men hendelsen har likevel skapt uro både i medisinske kretser og bibliotekmiljøet. I en av mange kommentarer til oppslaget i The Scientist kreves det nå bl.a. at Elsevier og andre åpner basene sine for direkte kritikk og innspill fra brukerne, altså en 2.0-funksjon. Organisasjonen Progressive Librarians Guild (PLG) påpeker i en uttalelse at kontroll med ektheten av akademiske publikasjoner er en opplagt oppgave for bibliotekarene: “If it is not the responsibility of information professionals, what does it mean to say that we are advocates for our user-communities?”. PLG mener den USA-amerikanske bibliotekforeninga ALA og Medical Library Association har et ekstra ansvar, da Elsevier er en viktig sponsor for begge.