Bevaring av det uvanlige

The Public Domain Review har spesialisert seg på å digitalisere og nettformidle “the most interesting and unusual out-of-copyright works available online”. De trenger tjue tusen doller for å kunne fortsette med det. Gi dem det! Bare vervefilmen er verdt noen daler.

With a little help from my friends

Whats on the menu? er et av New York Public Librarys “crowdsourcing”-prosjekt. Biblioteket har en samling av 40 000 (!) restaurantmenyer, men de er bare registrert med enkle metadata, og det er f.eks. ikke mulig å søke på retter. Men her innbyr man byens (og verdens!) befolkning til å transkribere all tekst på menykorta.

Kanskje ikke verdens viktigste digitaliseringsprosjekt, men det blir spennende å se på oppslutninga. De sier det skal ha fungert tidligere, med et kartprosjekt.

Hjemmesnekra skanner?

Ifølge Nyteknik er nå KB, det svenske nasjonalbiblioteket,  i gang med å skanne alle landets offentlige utredninger. Det skjer med en skanner som i størst mulig grad er bygd av trematerialer:  ” Trä är snällare mot känsliga böcker”.

Høstslepp hos Europeana

The Guardian skriver om digitaliseringsprogrammet Europeana som nå har frisluppet 20 millioner av sine digitaliserte verk av ulik karaktér. For eksempel, skriver avisa, blir det nå fri tilgang til avbildinger av Max Ernsts etsinger, Kafkas manuskripter og Henry Fox Talbots kalotypier (det heter faktisk ikke katotopier, som The Guardian ser ut til å mene).

Lave ambisjoner?

Kungliga Biblioteket i Stockholm har nå, som det sjuende nasjonalbiblioteket, meldt seg på eBooks on Demand (EOD). Dette er en EU-initiert tjeneste, der brukerne betaler kostprisen (som kan bli flere hundre kroner) for skanning og mottak av eldre bøker til e-bøker. De påfølgende brukerne får riktignok gratis tilgang. Tjenesten er avgrensa til utgivelser mellom 1500 og 1900, bøkene er altså ikke belemra med opphavsrett. Det bygges da opp en samling e-bøker for allmenn utnytting. Men det skjer ikke raskt. Ingen av Europas største nasjoner og nasjonalbibliotek er med. Og man kan mistenke både tjenesten og de deltakende nasjonalbiblioteka for ikke å ha på langt nær så store ambisjoner for digitalisering som f.eks. det norske.

Sponsing av nasjonalbibliotek

Kungliga biblioteket, det svenske nasjonalbiblioteket, vekker oppsikt i disse dager, da de varsler framtidig satsing på private sponsorer for å finansiere blant annet digitalisering av Selma Lagerlöfs verk og et professorat i bokhistorie. For å komme igang arrangerer biblioteket en “giverkonferanse” 14. september, der et utvalg “förmögna svenskar med bok- och biblioteksintresse” er invitert.

Det konservative Svenska Dagbladet spør bibliotekets “kommunikasjonssjef” om det ikke fins problem med sponsing, og får følgende oppsiktsvekkende svar: – Jo, särskilt när näringslivet är sponsorer eftersom KB då måste göra en motprestation. Det skulle kunna vara att erbjuda ensamrätt till ett material under en viss tid“.

Jonas Lundgren fra Vänsterpartiet (SVs søsterparti) repliserte i går på den “sosiale nyhetskanalen” Newsmill: “Det allvarliga i detta är egentligen inte själva sponsringen som sådan, även om jag personligen tycker att även den är problematisk, utan det allvarliga är att detta alltså handlar om en institution som har hand om vår gemensamma egendom i form av vår historia och våra historiska dokument. … Detta gör det extra allvarligt om vissa personer eller företag skulle ges större tillgång till denna information än någon annan eller om vissa personer eller företag har den finansiella makten över vår gemensamma historia”.

Og han har nok et poeng: “Speciellt om bidragen rör sig om engångsbelopp är det problematiskt eftersom en solid finansiering är nyckeln till att kunna ha en kontinuitet … Biblioteken är samhällsnyttiga institutioner som det är farligt att experimentera med“.

Svenska Dagbladet antyder enda et motsetningsforhold, der de riktignok ikke står på og avkrever svar: “KB är ju både myndighet och nationalbibliotek“.

Men denne påminnelsen er ikke uvesentlig, ikke minst for oss i Norge, da bibliotekfeltets organisering på statlig nivå nå er blitt til forveksling likt i våre to land. Det norske Nasjonalbiblioteket har ikke signalisert planer om sponsing, men er i full gang med OPS, offentlig-privat samarbeid, når det gjelder skanning av avisers eldre utgaver. En modell der framdriften vil avhenge av den enkelte avisas økonomi.

(Våre uthevinger)

Steintavlene er tilbake!

Moses med steintavlene. José de Ribera (1591–1652). Kilde: Wikimedia

Ifølge dagens Computerworld på nett har et firma i USA lansert en ny type DVD-plate “i et stein-lignende stoff”. Fordelen skal være at den kan “vare til evig tid”, i motsetning til dagens plater i plast. De nye platene “kan dyppes i flytende nitrogen og kokende vann uten at data som ligger på disken tar skade”. Det vil også komme “brennere”, der en laser vil prege små hakk i materialet. Og disse platene, både masse- og egenproduserte, vil kunne spilles av på dagens utstyr, riktignok med “en firmware-oppdatering”.

Produsentene lar seg ikke affisere av at kapasiteten på 4,7 Gigabyte (det samme som dagens DVD-er) ikke lenger dekker allverdens behov, verken hos organisasjoner eller vanlige forbrukere. Eller at trenden for lesing, lytting og formidling er på god vei bort fra fysiske bærere og over til trådløs strømming fra skiftende skydekker.

Sähköistetään kulttuuriperintö

Bibliotekforum besøkte i 2007 det finske nasjonalbiblioteket i Mikkeli, der avisdigitaliseringa var i full gang

Det finske nasjonalbiblioteket inviterer alt folket til dugnad for å korrekturlese tekstene fra innskanna aviser! OCR-skanning er blitt avansert, men særlig gotisk skrift er problematisk, og det er her dugnaden kommer inn. Korrekturlesinga skjer i prosjektet Digitalkoot, der man i to ulike spill får opp tekstbrokker som må staves rett for å komme videre. Så nå kan man endelig si takk og farvel til minesweeper og kabaler osv. – og ta et finskkurs…

Evig vern av vernetida?

Tidsmaskin. Foto: Anders Ericson. CC2.0-lisens

Når det gjelder opphavsrett diskuterer vanligvis bibliotekarer på flisespikkenivået. Men på den svenske biblioteklista BIBLIST går det nå en interessant opphavsrettsdebatt, der det bl.a. er kommet forslag om å legge økt press på myndighetene for å forkorte, faktisk halvere, vernetida for åndsverk; dvs. at opphavsmannen ikke må ha vært i grava i 70 år før man bl.a. kan skanne og legge ut verket.  Finske Mikael Böök skriver:

<<Att på konstlad väg (tex med DRM-mjukvara) spärra läsarnas tillgång till klassikerna är inte förenligt med bibliotekariens yrkesetik. … Lika viktigt som att bibliotekarierna och biblioteken var för sig skärpte sig i sin intellektuella yrkesutövning vore att de organiserade en samfällig, permanent aktion för att radikalt förkorta copyrightens terminer. För att uppfylla ditt krav på större exakthet föreslår jag att biblioteksföreningarna samt deras internationella organisationer typ EBLIDA och IFLA kräver att de nuvarande skyddstiderna halveras.>>

Gå til listearkivet og deretter ned til “SV: [BIBLIST] Unik digitaliseringstjänst lanseras i dag” og les innlegga under der. Noe av dette fins også på Bööks blogg.

Denne debatten starta i slutten av september, men da med utgangspunkt i Umeå universitetsbiblioteks innmelding i EOD (en EU-initiert, intereuropeisk digitaliseringsdugnad mellom bibliotek, etter sjølkostprinsippet (første bestiller betaler)).

Samtidig forsøker nå Nasjonalbiblioteket (det norske) å eksportere sin modell til våre naboland når det gjelder digitalisering av også opphavsrettsbelagte verk, gjennom avtaleløsninger med forfatterorganisasjoner osv. Dette vil også være et framskritt, i forhold til private o.e. kommersielle løsninger, men NB utfordrer ikke vernetidene.

Og når vi først holder på:

På IFLA-konferansen i Göteborg nylig sto blant annet det norske planlagte registeret Genero på programmet. Jeg sakser fra egenpresentasjonen:

>>Registeret vil tilgjengeliggjøre alle verk som er “frie”. Vi mener da eldre verk som er falt i det fri (Public Domain), pluss verk lisensiert med eksempelvis Creative Commons og GPL lisenser. I tillegg vil vi tilby en egen ikke-eksklusiv Genero lisens. Genero lisensen er en avtalelisens hvor opphavsmannen beholder råderetten over sitt eget verk, men på forhånd beskriver sine økonomiske betingelser som alle kan benytte seg av.<<

Vernetidene er sterkt utvida de siste tiåra, noe som begynte i USA (med “Mikke Mus-lova“), men som EU har fulgt opp, inklusive Norge. Og sterke krefter arbeider for ytterligere utvidelse.

Når lydbøker ikke fins

Illustrasjon til "Soga om Ramnkjell Frøysgode" av Andreas Bloch. Kilde: Wikimedia Commons

På lista biblioteknorge ble det nylig etterlyst ”Soga om Ramnkjell Frøysgode” som lydbok. Fins den, skal jeg spise hatten min, hvis jeg hadde hatt en. Norske forlag er svært midt-i-gata mht. lydbokversjonering.
Men i sånne tilfeller kan ei “lydbokmaskin” som f.eks. TextAloud være ei brukbar løsning. Dette er et av flere stadig mer avanserte tekst-til-lyd-program, som nå også kommer med norsk stemme, “Kari”. Sjøl bruker jeg programmet til å lage lydbøker, nærmere bestemt mp3-filer, av open-access / Creative Commons-lisensiert faglitteratur og rapporter, av gode wikipedia-artikler, stortingsmeldinger osv. som jeg hører på mens jeg slår plena eller trimmer (= går tur).
For 5-600 kroner har jeg kjøpt TextAloud med to engelske og den foreløpig eneste norske stemmen. Stemmene er nå så bra at du etter de første avsnitta – nesten – glemmer at det ikke er en skuespiller som leser fra A til Å, men et program som setter sammen stavelser og lyder som er lest inn.
For lånere som har behov for lydbøker, men som har dårlig tid eller ikke har rettigheter til å rekvirere fra NLB (lyd- og blindeskriftbiblioteket) mener jeg dette er noe bibliotek bør anbefale og også vurdere å tilby. På en internett-pc med usb-utgang; låneren tar med egen usb-pinne eller kjøper en liten, billig en i biblioteket. Det tar noen sekunder eller minutter å lage ei mp3-fil av en tekst, avhengig av lengden og hvor rask pc-en er (dette er ganske kraftkrevende saker). Pc-en som brukes til dette bør av samme grunn ikke brukes til mye annet. Publikum kan ha med seg tekster på minnepinne eller finne fram på nettet.
Det er som sagt mye fritt tilgjengelig – og lovlig – tekst der ute. F.eks. også gamle, opphavsrettsfrie bøker fra ulike digitaliseringsprosjekt. På ABM-utviklings biblioteklederkonferanse 13. oktober regner jeg med at Svenn-Arne Dragly fra FriBit i foredraget sitt vil nevne prosjektet Genero, som nå snart er modent for “markedet”.
PS: Når det gjelder ”Soga om Ramnkjell Frøysgode” er det derimot et problem, for de utgavene som ligger på nettet er i en svært alderdommelig dansk-norsk oversetting, så vår moderne venninne “Kari” får store problemer.
Nynorske tekster takler bokmåls-Kari ganske bra, bortsett fra uttalen av navnet på landet vårt på nynorsk…
Det fins gratis programvare også, men i liten grad kan de brukes til å lage mp3-filer. Stemmene som er gratis er forrige generasjons; de er ikke gode!