Robotboka – enda mer kaos på bokmarkedet

Den svenske forfatteren Rasmus Fleischer (kjent for bl.a. dobbelboka (!) “Boken & biblioteket”) blogger nå om Robotböcker på norska. Det handler om “forlaget” Books LLC, et såkalt robotforlag som laster ned frie tekster på Nettet og tilbyr dem som trykte bøker (on-demand) og som e-bøker. De må ha hatt suksess, for nå har de begynt å gi ut bøker basert også på norsk Wikipedia. Fleischer har funnet fram boka om Sverige, sannsynligvis identisk med artikkelen i norsk WP. På et tidspunkt.

Tusenvis av titler om norske forhold viser seg å være basert på engelskspråklig WP, f.eks. den 26 sider store fotballboka Strømmen IF Players, riktignok med noen mindre tillitsvekkende trykkfeil alt på omslaget… (Personlig venter vi likevel med noe større spenning på den norske utgaven, som, basert på norsk Wikipedia, kanskje vil bli på hele 30 sider?).

En liten runde på Nettet viser at “forlagets” bøker har fått solid innpass i norske nettbokhandler, f.eks. med e-bøker her på Digitalbok.no  (svært billige, men også billige i produksjon). Og i trykt form på f.eks. Bokkilden.no.

Samt i Google Books. Her kan dette ene robotforlaget (det fins flere) se ut til å være representert med ikke mindre enn 345 000 titler! Som altså er tatt fra frie tekster på det åpne Nettet. Og som er fritt lesbare der, men ikke i Google Books! Men i GB kan du til trøst klikke på “find in a library” eller på lenker til nettbokhandler for å få kjøpt boka…

Vil vi i framtida også måtte grave oss fram i mengder av robotbøker i Nasjonalbiblioteket og i bokhylla.no? NB har reservert seg mot plikteksemplarer av “nye, uforhandrede opptrykk” (hva nå det skal bety). Men denne robot-eventualiteten tenkte i alle fall ikke lovgiverne på i 1989. Når kan man fastslå at ei bok av denne typen faktisk er “tilgjengeleg for allmenta”, slik at den skal avleveres? Og vil ei bok som er trykt eller solgt som e-bok i dag være identisk med den som ble solgt for ei uke siden? For Wikipedia og andre slike kilder redigeres jo løpende.

Var det ikke greit nok med steintavler?

Nyord: “Bibliotekutgave”

Norsk "bibliotekutgave" i granitolbind anno 1945. Granitol er iflg SNL: ... en solid sjirting som blir forsterket med et vanntett belegg av en nitrocelluloseforbindelse".

I vår papirbaserte etter hvert ganske langtrukne fortid mener vi aldri å ha støtt på ordet “bibliotekutgave”, om vi da ikke inkluderer Biblioteksentralens panserinnbundne varianter fra store deler av 1900-tallet.

Men i den gryende digitale framtida blir det visst et standardbegrep. Ifølge nettstedet ebookmagazine.co.uk har OverDrive, den største USA-amerikanske bibliotekdistributøren av e-bøker, sikra seg ikke mindre enn den globale eneretten på “bibliotekutgavene” av Harry Potter-bøkene.

Baksmell for 2.0

Oppslaget i Dag og Tid

Det er verken nytt eller overraskende at man må være varsom ved bruken av informasjon på sosiale nettmedier, jamfør debattene om Wikipedia versus Store norske leksikon (som nå også er delvis dugnadsbasert). Men nylig har det dukka opp grove eksempler på misbruk av lesernes tillit når det gjelder kunders bokomtaler på nettbokhandelen Amazon. I Dag og Tid 30. april (bare på papir og på Retriever) skriver Jon Hustad om den britiske professoren i russisk historie Orlando Figes, som systematisk skreiv svært negative omtaler på Amazon.com av sine kollegers (les: konkurrenters eller rivalers) bøker om samme emne. Under psevdonymet “historian” skreiv han blant annet om historikeren Rachel Polonskys bok “Molotov’s Magic Lantern” at «Dette er ei bok som straks får deg til å undrast over kvifor ho i det heile vart publisert.»

Figes ble avslørt og går nå til psykiatrisk behandling. Og omtalene han anonymt bidro med er tydeligvis fjerna. Og nye leserkommentatorer understreker at ofrene for Figes’ anonyme slakt gjennom dette har fått økt oppmerksomhet.

Så er spørsmålet hvor mye fordekt reklame som ligger på slike nettsteder?

Poetisk innsynsrett

I ei tid hvor deler av rikspressa faktisk engasjerer seg rimelig sterkt i Store Statlige Bibliotekspørsmål, har nynorskavisa Dag og Tid forsøkt å begripe den norske lyrikken, vel å merke med vekt på spørsmålet om kvaliteten. Som kjent er også her Staten i Sentrum med sine Støtteordninger. Ukeavisa har hittil brukt tre nummer på temaet, og intervjuobjekta og debattantene blir mange. I ukas utgave, 26. februar, slipper de blant annet til veteranene Knut Ødegård og Einar Økland.

Men mye erfaring betyr  ikke at analysene og forslaga til løsninger blir vesentlig mindre diffuse. Men noe har vi da merka oss: Ødegård mener antallet innkjøpte diktsamlinger per år “kanskje” burde vært førti istedenfor rundt søtti, som i dag. Men det vil, tenker vi, føre til at rundt halvparten av påmeldte forfattere vil måtte nulles, og tilsvarende oppblåst byråkrati.

Økland, som sjøl har sitti i ankenemda for lyrikk-nullinga, har derimot et lett gjennomførbart forslag. Han mener (bare på papir):

“… nemndene har lite å skjule og difor kunne vere meir opne om arbeidet sitt. [...] Eg ville ha tykt det var fint om forhandlingane i utvalet kunne ha vore offentlege, for då kunne folk ha kome innom for å høyre på”.

Og faktisk er idag video-streaming en realitet! Vi ser fram til sendingene, så snart OL er over.

Ellers har distriktsavisa Dag og Tid faktisk reist til Dyrøy i Troms, der det lokale biblioteket, som kjent, har fått statsstøtte (pdf-fil) for å tilby sjølbetjening på kveldstid. Ei opplysning biblioteksjef Mira Therese Sandaaker kommer med til Dag og Tid, har stor relevans for Leseåret, nemlig at det danske biblioteket som har forsøkt det samme kan vise til at antall voksne, og særlig mannlige, lånere har økt med 30%.

Politikken og det kunstneriske er ingen enkel miks. I spalta si i Dag og Tid minner Erling Lægreid om striden i 1961 om Jakob Sande eller Hans Henrik Holm skulle få dikterlønn: “… etter ein iherdig PR-innsats blant anna på Stortinget fekk Hans Henrik Holm både æra og pengane. Det slo Sande heilt ut, han hadde håpa på diktarløn, slik at han kunne forlata den hata lektorstillinga og dra til Kobbeskjer for å finna att diktarevna. I staden vart det meir alkohol og depresjon og Ullern gymnas”.

Før vi gir oss, et streif til en annen av helgas aviser, til Knut Olav Åmås‘ kommentar i Aftenposten 27. februar. Han skriver om “Boken som vare” og påpeker den hurtigere “gjennomtrekken” av titler på markedet, som følge av den “nye” bokavtalens reduserte fastprisperiode.  Åmås oppsummerer blant annet at “Det oppskrudde tempoet i forlag og bokhandel vil gjøre både antikvariat og bibliotek mye viktigere for leserne“.

Flere lesere går i takt

I Klassekampen 24. mars handler det fortsatt om bokbransjen; nærmere bestemt norske forlag. Men i motsetning til forleggerne som tidligere i serien hevder de er uberørt av krisa, nyanserer nå både NFF-leder Trond Andreassen og Cecilie Naper bildet. Fagligforfattergeneralsekretæren fastslår at “flere forfattere … har opplevd at påbegynte bokprosjekter stanses, at kontrakter annulleres. For det er konsekvensen når noen av de store forlagene forteller at de må gi ut færre bøker. Da stanses påbegynte prosjekter på grunn av at «salgspotensial ikke er til stede».”

Og Naper (dette ligger ikke på nettet) sier at “Fram til 1997 var dette en gjennomregulert bransje som sikret et bra mangfold. Noe som forsvant da forlagene sa opp bransjeavtalen i 1997 og tallet på velassorterte bokhandler falt dramatisk. I 2005 kom Bokavtalen Morten Meyer fikk i stand, bokprisene ble liberalisert og man opplevde en skjerpet priskonkurranse på bestselgere. Konsekvensen av dette ser vi nå; lesevanene er endret”.

På spørsmål om hvordan denne utviklinga kan motvirkes svarer Naper at “Det beste er nok om det vedtas en ny lov som gjeninnfører fastprisen. Da kan mangfoldet bedres. Samtidig må vi huske at dette er en bransje som blant annet er sponset med 1,3 milliarder i momsfritak, og da må de store aktørene arbeide mer aktivt for mangfold. Først og fremst i salgsleddet; det er i bokhandlene man finner de største hindringene for mangfold”.

Cecilie Napers nyeste forskning på dette ble publisert i Nytt Norsk Tidsskrift i forrige uke, mens en forkortet utgave sto å lese i Dagbladet 16. mars.

Svart for forlaga – lysere for e-bøker?

Det USA-baserte nettmagasinet Salon.com er tilsynelatende helt på gråten, skal man dømme etter en overskrift lille julaften. Det handler om forlagsbransjen der borte, nærmere bestemt om strukturrasjonaliseringer, nedlegginger og oppsigelser i stor stil. Mange verdensledende forfattere har rett og slett mista både sine faste konsulenter og sine forlag på det nordamerikanske markedet. Blant annet er det store lærebokkonsernet Houghton Mifflin Harcourt i oppløsning, og det samme er bestselgerforlaget Doubleday, som bl.a. har gitt ut “Da Vincikoden” og Danielle Steel og John Grisham. Men spaltisten Jason Boog konstaterer at de største taperne er de “konsernifiserte”; de som har tenkt mer på stor og økende fortjeneste (med forventninger til opptil 20 prosent!) og der eierne er bedre til å kjøpe og selge selskaper enn litteratur.

Mobil"telefonen" Iphone kan bli den ledende e-bokleseren

Men gråten kunne vært enda sårere, for om noen går dukken, kan det åpne for andre. En del mindre forlag, som ikke har falt for fristelsen å prioritere fortjenestene, vil klare seg bedre, mener Boog. De som er omstillingsdyktige og åpner seg for Internett og e-boka har et håp, men det gjelder slett ikke alle. Og tilbudet av vanlig forlagslitteratur i e-bokform er  voksende i USA. Amazons egen e-bokleser, Kindle, kommer snart i ny utgave, og Sonys e-bokprogram brukes av 300 tusen. Men mobiltelefonen vil kanskje bli minst like avgjørende for e-litteraturens gjennombrudd, heter det. Koplinga mellom e-bokløsninga Stanza og Apples’ populære Iphone samt Ipod har det siste halvåret forløst over hundre tusen e-bøker og e-tidsskrift.

Likevel mener Boog at smale forfattere vil kunne slite enda mer for å komme ut. Om da ikke nytenkinga skjer på forfatternivå, og egenpublisering og andre alternative løsninger stiller de tradisjonelle forlaga ytterligere i skyggen.

Så får vi se om liknende tendenser slår til her hjemme. Etter nyttår skal ifølge løftene både elittera.no og alliansen Aschehoug og Gyldendal lansere sine første e-bøker på norsk.  AE