En lekkasje som ikke helt ble hva den lovte
”Tidenes beste kulturminister”, Trond Giske, har skifta beite og etterlatt seg et budsjett på et nivå det skal bli vanskelig å rasere over natta. Det skal han virkelig ha. Samtidig som han i ettertid, også av relative tilbedere, blir karakterisert som en visjonsløs sentraliserings- og sammenslåingsfrik og ”nesten utelukkande” opptatt av ”pengar, meir pengar” (kulturforsker Georg Arnestad i Aftenposten 22.10.)
I kontrast blir den nye kulturkosten, Anniken Huitfeldt, av mediene utlagt som ”kjedelig”, men også som en ”dreven og erfaren politisk håndverker med sans for resultater” (Knut Olav Åmås i AP 21.10.).
Ingen kulturministre har bibliotek som hovedinteresse, så de trenger gode innspill. Vi har denne gangen notert oss Forfatterforeningas Anne Oterholms beskjed til Huitfeldt om at ”hun må gjøre noe for bibliotekene, ikke bare Nasjonalbiblioteket” (do.). Da har i alle fall én utenom bibliotekmiljøet oppfatta dets unisone reaksjoner på det særdeles tafatte ”bibliotekløftet” i det ferske statsbudsjettet. Trass i blodferske instrukser fra Stortinget i Bibliotekmeldinga fikk folke- og skolebiblioteka bare smuler av Giske i 2010.
Men så sier Anniken Huitfeldt i et intervju i samme avis 24.10. at i tillegg til kulturtilbudet til barn, som vel blir å oppfatte som et meta-tema hos henne, er ”dans og bibliotek” hennes to topp-prioriteringer. Biblioteket er videre til finalen. Like fint som å danse!
Ett tema det er børsta støv av i overgangen mellom Giske og Huitfeldt er det egne embetsverkets berykta posisjon i Kulturdepartementet. Georg Arnestad er blant dem som trekker fram hvordan Giske faktisk ”med største enkelhet [kunne] behandle byråkratene som underordnede som han kunne bruke til eget forgodtbefinnende” (Dagsavisen 22.10.), mens han derimot ”tviler … på at Huitfeldt blir en like handlekraftig og sterk statsråd”. For vår del håper vi at hun i alle fall makter å jobbe sjølstendig med to saker; altså dans (gjerne det) og bibliotek.
Apropos det indre livet i nevnte departement, så hadde Klassekampen 17.10. en sak om årets budsjettlekkasjer, der Aftenpostens hyperoptimistiske bibliotekoppslag 10.10. (”58 millioner mer til bibliotekene. – Bibliotekløftet i gang neste år”) kjøres fram som kroneksempelet på en styrt lekkasje fra et departement. Styrt ikke bare av departementet, men av politisk ledelse, noe ”kommunikasjonsenheten” deres innrømmer overfor Klassekampen.
Og vi som hadde håpa at det var en av Giskes rådgivere som hadde stått for denne lekkasjen; at hun eller han og ikke bibliotekministeren sjøl sto bak følgende særdeles forbausende uttalelse: ”Kulturministeren kan tenke seg at enkelte modellbibliotek tar ned stille-skiltet og fyller det med nytt innhold og aktiviteter, gjerne musikk”.
Vi har snakka med landets kanskje største leverandør av skilt til bibliotek og får bekrefta at de ikke har hatt noe ”stille-skilt” i assortimentet på i alle fall tjue år, og at heller ingen har etterspurt noe i den retninga.
Tru hva som hadde skjedd hvis utdanningsministeren i 2009 hadde bedt lærerne legge vekk spanskrøret?
Vi trur på Huitfeldt. Vi må tru på henne.
AE
Anniken Huitfeldt har erfaring fra møter om bibliotek. Her (til venstre) leder hun et møte en delegasjon fra NBF hadde med "de rødgrønne" på Stortinget i november 2005
