Fra vtenskapnes vreden: Sørgelig sitatsurr

Red Junglefowl at Kaziranga National Park, Assam, India. There is one male (left) and two females. Pure wild strains may be unlikely because of hybridisation with escapees or domestic chicken reintroduced into the wild. Foto: Lip Kee Yap/Wikicommons CC 2.0-lisens

Tidsskriftet The Scientist fastslår denne uka at feil i sitater fra akademiske artikler og papers har en stygg tendens til å gå igjen, forplante seg, for ikke å si mutere og skape nye og spennende utviklingslinjer. Det kan dreie seg om feilstavinger og feilskrevne tall og verdier som blir hengende ved, men også navn, kilder, sidetall, årstall, you name it! Et eksempel de bruker er fra et førti år gammelt og svært ofte sitert arbeid (15 daglige siteringer), som forekommer i 600 varianter hos ingen ringere enn ISI, den velrennomerte og toneangivende siteringsbasen i vår tid, ifølge Even Flood, fast spaltist som skriver om databaser i Norsk Bibliotekforenings tidsskrift Bibliotekforum.

Med så mange siteringer blir riktignok feilprosenten minimal, men som kjent er trangen til å feiltolke overveldende, og én feil kan fort bli til fem høns. Eller mer.

Bibliotekløft – i 2012?

På NBFs nettsted hadde vi i år, som vanlig, omtale av kulturbudsjettet, rett nok ikke så grundig denne gangen, da det var fint lite å skrive om; de såkalte ”detaljene” (les: det meste under 100 mill) blir fra nå av overlatt til tildelingsbreva og til Nasjonalbiblioteket og Kulturrådet sine skjønn. Men såpass ble sagt og skrevet at blant annet bibliotekforeninga sin leder, Svein Arne Tinnesand, mente at det heller ikke i 2011 blir noe bibliotekløft.

Ved første øyekast blir man heller ikke spesielt oppløfta av nettutgaven til tidsskriftet ”Byggmesteren” (som vi med respekt å melde sjelden griper til, verken for å bli oppløfta eller det motsatte). Der de må hilse fra administrasjonsminister Rigmor Aasrud og melde at rett nok inneholder budsjettkapitlet hennes en ekstra pott (112,6 millioner) for å reparere taket på Slottet i Oslo, men å ”bygge om slottets stall til bibliotek, kontor og lager for 400 millioner kroner, blir det imidlertid ikke noe av i denne omgang”. Men her ligger likevel håpet om et bibliotekløft – i 2012.

Evig vern av vernetida?

Tidsmaskin. Foto: Anders Ericson. CC2.0-lisens

Når det gjelder opphavsrett diskuterer vanligvis bibliotekarer på flisespikkenivået. Men på den svenske biblioteklista BIBLIST går det nå en interessant opphavsrettsdebatt, der det bl.a. er kommet forslag om å legge økt press på myndighetene for å forkorte, faktisk halvere, vernetida for åndsverk; dvs. at opphavsmannen ikke må ha vært i grava i 70 år før man bl.a. kan skanne og legge ut verket.  Finske Mikael Böök skriver:

<<Att på konstlad väg (tex med DRM-mjukvara) spärra läsarnas tillgång till klassikerna är inte förenligt med bibliotekariens yrkesetik. … Lika viktigt som att bibliotekarierna och biblioteken var för sig skärpte sig i sin intellektuella yrkesutövning vore att de organiserade en samfällig, permanent aktion för att radikalt förkorta copyrightens terminer. För att uppfylla ditt krav på större exakthet föreslår jag att biblioteksföreningarna samt deras internationella organisationer typ EBLIDA och IFLA kräver att de nuvarande skyddstiderna halveras.>>

Gå til listearkivet og deretter ned til “SV: [BIBLIST] Unik digitaliseringstjänst lanseras i dag” og les innlegga under der. Noe av dette fins også på Bööks blogg.

Denne debatten starta i slutten av september, men da med utgangspunkt i Umeå universitetsbiblioteks innmelding i EOD (en EU-initiert, intereuropeisk digitaliseringsdugnad mellom bibliotek, etter sjølkostprinsippet (første bestiller betaler)).

Samtidig forsøker nå Nasjonalbiblioteket (det norske) å eksportere sin modell til våre naboland når det gjelder digitalisering av også opphavsrettsbelagte verk, gjennom avtaleløsninger med forfatterorganisasjoner osv. Dette vil også være et framskritt, i forhold til private o.e. kommersielle løsninger, men NB utfordrer ikke vernetidene.

Og når vi først holder på:

På IFLA-konferansen i Göteborg nylig sto blant annet det norske planlagte registeret Genero på programmet. Jeg sakser fra egenpresentasjonen:

>>Registeret vil tilgjengeliggjøre alle verk som er “frie”. Vi mener da eldre verk som er falt i det fri (Public Domain), pluss verk lisensiert med eksempelvis Creative Commons og GPL lisenser. I tillegg vil vi tilby en egen ikke-eksklusiv Genero lisens. Genero lisensen er en avtalelisens hvor opphavsmannen beholder råderetten over sitt eget verk, men på forhånd beskriver sine økonomiske betingelser som alle kan benytte seg av.<<

Vernetidene er sterkt utvida de siste tiåra, noe som begynte i USA (med “Mikke Mus-lova“), men som EU har fulgt opp, inklusive Norge. Og sterke krefter arbeider for ytterligere utvidelse.