Poetisk innsynsrett

I ei tid hvor deler av rikspressa faktisk engasjerer seg rimelig sterkt i Store Statlige Bibliotekspørsmål, har nynorskavisa Dag og Tid forsøkt å begripe den norske lyrikken, vel å merke med vekt på spørsmålet om kvaliteten. Som kjent er også her Staten i Sentrum med sine Støtteordninger. Ukeavisa har hittil brukt tre nummer på temaet, og intervjuobjekta og debattantene blir mange. I ukas utgave, 26. februar, slipper de blant annet til veteranene Knut Ødegård og Einar Økland.

Men mye erfaring betyr  ikke at analysene og forslaga til løsninger blir vesentlig mindre diffuse. Men noe har vi da merka oss: Ødegård mener antallet innkjøpte diktsamlinger per år “kanskje” burde vært førti istedenfor rundt søtti, som i dag. Men det vil, tenker vi, føre til at rundt halvparten av påmeldte forfattere vil måtte nulles, og tilsvarende oppblåst byråkrati.

Økland, som sjøl har sitti i ankenemda for lyrikk-nullinga, har derimot et lett gjennomførbart forslag. Han mener (bare på papir):

“… nemndene har lite å skjule og difor kunne vere meir opne om arbeidet sitt. [...] Eg ville ha tykt det var fint om forhandlingane i utvalet kunne ha vore offentlege, for då kunne folk ha kome innom for å høyre på”.

Og faktisk er idag video-streaming en realitet! Vi ser fram til sendingene, så snart OL er over.

Ellers har distriktsavisa Dag og Tid faktisk reist til Dyrøy i Troms, der det lokale biblioteket, som kjent, har fått statsstøtte (pdf-fil) for å tilby sjølbetjening på kveldstid. Ei opplysning biblioteksjef Mira Therese Sandaaker kommer med til Dag og Tid, har stor relevans for Leseåret, nemlig at det danske biblioteket som har forsøkt det samme kan vise til at antall voksne, og særlig mannlige, lånere har økt med 30%.

Politikken og det kunstneriske er ingen enkel miks. I spalta si i Dag og Tid minner Erling Lægreid om striden i 1961 om Jakob Sande eller Hans Henrik Holm skulle få dikterlønn: “… etter ein iherdig PR-innsats blant anna på Stortinget fekk Hans Henrik Holm både æra og pengane. Det slo Sande heilt ut, han hadde håpa på diktarløn, slik at han kunne forlata den hata lektorstillinga og dra til Kobbeskjer for å finna att diktarevna. I staden vart det meir alkohol og depresjon og Ullern gymnas”.

Før vi gir oss, et streif til en annen av helgas aviser, til Knut Olav Åmås‘ kommentar i Aftenposten 27. februar. Han skriver om “Boken som vare” og påpeker den hurtigere “gjennomtrekken” av titler på markedet, som følge av den “nye” bokavtalens reduserte fastprisperiode.  Åmås oppsummerer blant annet at “Det oppskrudde tempoet i forlag og bokhandel vil gjøre både antikvariat og bibliotek mye viktigere for leserne“.

Folkeopplysningsbehov

Karrikatur av Charles Darwin: "A Venerable Orang-outang". Tegner ukjent. Publisert i The Hornet, 1871. Kilde: Wikimedia Commons.

Klassekampen 24. februar (bare på papir) brakte videre en artikkel fra danske Information om nestelederen i det italienske forskningsrådet (CNR), Roberto de Mattei, som hevder at “utviklingslæren er en fantasifull historie“. De Mattei arrangerte et seminar i februar i fjor, og nå har bidragene kommet i bokform. Temaet for seminaret var Darwins evolusjonsteori, og sentralt sto en arbeidstese om at Grand Canyon var skapt av den bibelske syndefloden.

Det hører til historia at styremedlemmene i CNR er politisk og ikke vitenskapelig utpekt, og at også her lurer både Berlusconi og det nykonservative USA i bushene:

“… på tross av en temmelig beskjeden vitenskapelig produksjon ble de Mattei i 2004 utnevnt til nestleder i forskningsrådet takket være sin forbindelse til den daværende visestatsministeren og nåværende formann for Deputertkammeret, Gianfranco Fini. De Mattei er et av Berlusconi-regjeringens forbindelsesledd til innflytelsesrike neokonservative tenketanker i USA, for eksempel Heritage Foundation og American Enterprise Institute og samarbeider med den katolske propagandaorganisasjonen Kolbe Center for the Study of Creation. Den betrakter beretningene i Det gamle testamentes første Mosebok som ubestridelige sannheter”.

Behovet for folkeopplysning er altså fortsatt til stede.

Det sies at bibliotektilbudet i Italia nå er på vei opp fra en flere hundre år lang før- eller egentlig ikke-reformatorisk bølgedal. Men hvordan skal de italienske eller andre nasjoners bibliotek forholde seg til sånt som dette? Mye tyder på at ideen om det nøytrale biblioteket står sterkt; der alle sider av ei sak er likeverdige og derfor fortjener samme oppmerksomhet.

Undertegnede anmeldte artikkelsamlinga Questioning Library Neutrality i Norsk Bibliotekforenings tidsskrift Bibliotekforum nr. 8 i fjor. Ifølge flere forfattere i denne boka er det nøytrale biblioteket en myte. Journalistprofessor Robert Jensen understreker hvor umulig kravet om nøytralitet er for en bibliotekar. Det er faktisk med på nøytralisere hele profesjonen, mener han. For i alle situasjoner er det snakk om fordeling av makt: ”Å hevde at man ikke tar stilling i en konflikt er også et politisk valg, særlig for de som har ressurser til å vurdere følgene av maktfordelinga og har høve til å påvirke den. … Å nekte å ta stilling til ei maktfordeling er å godta den.” Bra bok.