iPad = oppsving for bibliotekutlån av PAPIRbøker?

Sony Reader anno 2009 har IKKE oppkopling til nett

I går lanserte Apple iPad, den nye multimaskina si; en alt-i-ett surfebrett, pc og e-bokleser og mye mer. Det er lett å la seg imponere av både teknologi og en overraskende “lav” pris både i forhold til andre (etter dette) halv-avanserte e-boklesere og i forhold til Apple med sitt tradisjonelt “eksklusive” prisnivå.

Men ikke alle lar seg imponere. Organisasjonen EFN (Elektronisk Forpost Norge) mener i ei pressemelding i formiddag at iPad er et eksempel på “planlagt defekt design“, og de begrunner det med at ” Siden apparatet til enhver tid er tilkoblet nettet, kan denne kontrollen utøves når som helst, helt utenfor brukerens kontroll. Dette er en meget skremmende utvikling, og utgjør et dramatisk tilbakeskritt for folks digitale rettigheter, både prinsipielt og praktisk.” EFN og flere går nå inn for boikott av iPad.

Sjøl om det fins flere eksempler på sterkt økt bibliotekbruk (f.eks. i Søndre Nordstrand i Oslo, jfr leder i Aftenposten Aften), viser landsstatistikken de siste åra at det vanlige bokutlånet har stagnert og flere sted gått litt ned. Men med bibliotekas godt etablerte garanti mot innsyn i alle lånerdata (de slettes automatisk etter innlevering) ser vi for oss en sterk renessanse for det gode, gamle hjemlånet av trykte bøker! (Samtidig som biblioteka ikke står tilbake for å låne ut e-bøker)

Musikk i biblioteket – for brukerne eller platebransjen?

De danske bibliotekas musikkportal Netmusik.dk

Aftenposten 17. januar (bare på papir) har et stort oppslag om at “Platebransjen ønsker større offentlige innkjøp” – “Vil ha mer norsk musikk i bibliotekene”. Bransjen har merka seg regjeringas/de rød-grønnes “Kulturløftet 2″, der det bl.a. heter at “Det skal etableres en digital innkjøpsordning som gjør musikk tilgjengelig via bibliotekene”. Så henvises det til den danske ordninga netmusik.dk, som vi skreiv om i juni. Her kan alle som har lånekort ved et dansk bibliotek, og som har dansk ID, logge seg inn hvor som helst fra og laste ned og lytte til p.t. over 2 millioner låter av rimelig høy teknisk kvalitet  (tilsvarende mp3). Fullstendig gratis for brukeren. Etter ei uke er riktignok fila vekk. Uspillbar. Du får altså bare smakebiter, men virkelig en anledning til å orientere deg i det nye og i bredden av musikken. Noe som vel må anspore til økt kjøp av musikk?

Men det er en vesentlig forskjell på den danske ordninga og det som den norske musikkbransjen ser ut til å være opptatt av – en forskjell som eventuelt vil være en videreføring og sementering av et misforhold siden innkjøpsordninga for musikk ble etablert på 1980-tallet: Mens danskene har tilgang til også internasjonal musikk, tenker den norske musikkbransjen, det norske Kulturrådet og Kulturdepartementet bare på den norske. Den typiske musikksamlinga i et lite eller mellomstort norsk folkebibliotek i dag består i hovedsak av cd-er fra innkjøpsordninga, altså et utvalg norsk innspilt musikk. Skal det fortsette sånn?

Aftenposten (og deres intervjuobjekter?) er ikke veldig presise i sine krav og ønsker. Man krever økt innkjøp og samtidig at “en slik digital løsning [som den danske, min anm.] må på plass”. Men den danske løsninga handler ikke om innkjøp. Den handler om utlån av datafiler, og den betales faktisk av de lokale biblioteka gjennom en årlig avgift for å være medlem, i underkant av 1 dansk krone pr innbygger. Eksempelvis Hørsholm kommune med 24.197 innbyggere betaler DKK 20.892 for hele 2009 og København med 509.861 innbyggere DKK 440.214.

Jeg vil tro Netmusik.dk er god butikk for musikkbransjen, når man i tillegg har fått en ny, effektiv reklamekanal. I Norge, med mange små, fattige kommuner, kunne den statlige innsatsen gå ut på å subsidiere disse avgiftene. Og glemme alt med innkjøpsordning, noe som hører den før-digitale tida til.

Lesebrett-nytt: Mjuk hardvare underveis?

The Skiff Reader

Vi kunne lese om dem første gang i 1979 i Lasse Svanbergs “Den elektroniska hästen”, om de tynne, praktiske videoskjermene i rullegardinformat. Så fikk vi for en tiårs tid siden høre om tilsvarende tynne og fleksible lesebrett for e-bøker. Men ifølge de samme ryktene ble disse holdt tilbake takket være forlagslobbyens generelle angst for e-boka. Når vi opplever eksplosjonen av nye e-boklesere på markedet gjennom de siste par åra, kan vi begynne å tro på dette. Men samtidig har det da også i denne prosessen vært betydelig utvikling å spore når det gjelder funksjonalitet og brukergrensesnitt. For så i går å kunne lese om det første bøyelige lesebrettet som vil komme på markedet om … ei tid. Det handler om The Skiff Reader .

Den blir visuelt presentert som en avis- og tidsskriftleser, med et noe større format enn de fleste konkurrentene. Men det som har (blitt) lekket om spesifikasjonene tyder på en “tradisjonell” statisk og svart-hvit presentasjonsform av innholdet, og langtfra det elegante scenariet for lesing av webmagasiner som forlagskonsernet Bonnier presenterte like før jul.

Og samtidig kan man spørre seg om det hensiktsmessige i et bøyelig lesebrett? Ligger det bak et behov for en reserve-paraply i tilfelle regn under utendørs lesing? Det er det fleksible og enkelt sammenleggbare lesebrettet vi trenger; det du kan folde sammen og legge i innerlomma, men som samtidig har en stivhet under bruk som tillater manipulering ved fingrenes hjelp; skrålling, innlegging av bokmerker osv. Altså papiravisas egenskaper, sånn omtrent…

- Biblioteket, ikke banken, burde vært samfunnets sentrum!

Solstad: "17. roman"

Mellomjula ga oss færre aviser enn vanlig på grunn av lite overlapp mellom hellig- og helgedager, men desto mer tid til å lese dem som kom. For eksempel et langt intervju (fire siders) i Morgenbladet nr. 51 med Dag Solstad. Som åpner med et angrep på “folk som liker å lese bøker” og blant dem særlig bibliotekarer: “Jeg synes veldig mye litteratur dreier seg om konvensjoner og liksomproblemer. Det ser jeg ingen grunn til å være med å opprettholde. … Jeg har inntrykk av at disse folkene (“de leselystne”, min anm.) befinner seg i en velordnet og fornuftig verden hvor man hver dag tar sine fornuftige valg. En verden der livet er et løselig problem! Dette er meg totalt fremmed. … Det pussige er at de to yrkesgruppene som er minst opptatt av meg, og til dels har et hatefullt forhold til mine bøker, er bokhandlere og bibliotekarer! De kan ikke fordra meg! Jeg tror jeg faktisk er blitt invitert én gang frivillig av bibliotekarer til et bibliotek.

– Fordi de antar du er så sær at du uansett ikke vil stille opp?

- Nei, først og fremst fordi de ikke tåler meg. Jeg saboterer dem.

– Du saboterer leselysten?

– Ja, ja. De leser. De er så glad i å lese. Og så kommer jeg med en roman på 150 sider. Og den vil de faktisk, hvis de skal ta den inn over seg, bruke like lang tid på som på en svær roman på 5-6-700 sider. Er det rart de blir forbanna?” (mine uthevinger).

Manguel: Biblioteket om natten

I Klassekampen 29. desember velger Alberto Manguel (aktuell på norsk med “Biblioteket om natten”) en annen innfallsvinkel til biblioteket, som (den anti-kapitalistiske) avisa lar utgjøre hele ingressen: - Biblioteket, ikke banken, burde vært samfunnets sentrum! Boka hans (som jeg anmelder i Bibliotekforum nr 1 i år) handler mye om bibliotekets røtter og om private bibliotek og om lesing, men i intervjuet tar Manguel et virkelig samfunnsaktuelt perspektiv: “… kunsten og litteraturen, den gode litteraturen, åpner for at man kan reflektere over sin egen situasjon og, ikke minst, sette spørsmålstegn ved den. Det samfunnet vi i dag lever i, vil ikke ha spørsmål – det vil bare ha svar. For meg er det derfor helt avgjørende at biblioteket får utgjøre samfunnets sentrum.

- I stedet for banken?

- I stedet for banken! Banken er på sett og vis sin egen metafor. Ordet skaper verden som igjen skaper ordet – men banken produserer jo ingenting annet enn penger. Dét er ingen kreativ prosess”.