Huitfeldts bibliotek – like fint som å danse!

En lekkasje som ikke helt ble hva den lovte

”Tidenes beste kulturminister”, Trond Giske, har skifta beite og etterlatt seg et budsjett på et nivå det skal bli vanskelig å rasere over natta. Det skal han virkelig ha. Samtidig som han i ettertid, også av relative tilbedere, blir karakterisert som en visjonsløs sentraliserings- og sammenslåingsfrik og ”nesten utelukkande” opptatt av ”pengar, meir pengar” (kulturforsker Georg Arnestad i Aftenposten 22.10.)

I kontrast blir den nye kulturkosten, Anniken Huitfeldt, av mediene utlagt som ”kjedelig”, men også som en ”dreven og erfaren politisk håndverker med sans for resultater” (Knut Olav Åmås i AP 21.10.).

Ingen kulturministre har bibliotek som hovedinteresse, så de trenger gode innspill. Vi har denne gangen notert oss Forfatterforeningas Anne Oterholms beskjed til Huitfeldt om at ”hun må gjøre noe for bibliotekene, ikke bare Nasjonalbiblioteket” (do.). Da har i alle fall én utenom bibliotekmiljøet oppfatta dets unisone reaksjoner på det særdeles tafatte ”bibliotekløftet” i det ferske statsbudsjettet. Trass i blodferske instrukser fra Stortinget i Bibliotekmeldinga fikk folke- og skolebiblioteka bare smuler av Giske i 2010.

Men så sier Anniken Huitfeldt i et intervju i samme avis 24.10. at i tillegg til kulturtilbudet til barn, som vel blir å oppfatte som et meta-tema hos henne, er ”dans og bibliotek” hennes to topp-prioriteringer. Biblioteket er videre til finalen. Like fint som å danse!

Ett tema det er børsta støv av i overgangen mellom Giske og Huitfeldt er det egne embetsverkets berykta posisjon i Kulturdepartementet. Georg Arnestad er blant dem som trekker fram hvordan Giske faktisk ”med største enkelhet [kunne] behandle byråkratene som underordnede som han kunne bruke til eget forgodtbefinnende” (Dagsavisen 22.10.), mens han derimot ”tviler … på at Huitfeldt blir en like handlekraftig og sterk statsråd”. For vår del håper vi at hun i alle fall makter å jobbe sjølstendig med to saker; altså dans (gjerne det) og bibliotek.

Apropos det indre livet i nevnte departement, så hadde Klassekampen 17.10. en sak om årets budsjettlekkasjer, der Aftenpostens hyperoptimistiske bibliotekoppslag 10.10. (”58 millioner mer til bibliotekene. – Bibliotekløftet i gang neste år”) kjøres fram som kroneksempelet på en styrt lekkasje fra et departement. Styrt ikke bare av departementet, men av politisk ledelse, noe ”kommunikasjonsenheten” deres innrømmer overfor Klassekampen.

Og vi som hadde håpa at det var en av Giskes rådgivere som hadde stått for denne lekkasjen; at hun eller han og ikke bibliotekministeren sjøl sto bak følgende særdeles forbausende uttalelse: ”Kulturministeren kan tenke seg at enkelte modellbibliotek tar ned stille-skiltet og fyller det med nytt innhold og aktiviteter, gjerne musikk”.

Vi har snakka med landets kanskje største leverandør av skilt til bibliotek og får bekrefta at de ikke har hatt noe ”stille-skilt” i assortimentet på i alle fall tjue år, og at heller ingen har etterspurt noe i den retninga.

Tru hva som hadde skjedd hvis utdanningsministeren i 2009 hadde bedt lærerne legge vekk spanskrøret?

Vi trur på Huitfeldt. Vi må tru på henne.

AE

Anniken Huitfeldt har erfaring fra møter om bibliotek. Her (til venstre) leder hun et møte en delegasjon fra NBF hadde med "de rødgrønne" på Stortinget i november 2005

Googles VIRKELIG epokegjørende prosjekt?

Det forlyder fra bokmessa i Frankfurt at Google skal lansere sin egen e-bokhandel i første halvår 2010. De skal åpne ”beskjedent”, sier ryktene, med ”bare” et par hundre tusen flere titler enn e-bok-mesteren pr i dag, Amazon/Kindle, som når dette skrives har 294.527 titler. Nå får altså A/K konkurranse også på innhold; de som hittil har prøvd seg mot dem har bare kunnet konkurrere på teknologi; lesebrett med berøringsskjermer, farger, virtuelle tastaturer, større lagringskapasitet, flere e-bokformater osv. Det viser seg ellers at Google ikke vil lansere egen e-bokleser, men levere bøker tilgjengelige i alle e-bokformat, inklusive det åpne og etter hvert utbredte formatet EPUB. Stikk i strid med A/K, som lukker leseren sin for konkurrentenes og for EPUB.

Men, om mulig, følger vi enda mer spent med på hva som skjer med Google Checkout, et over tre år gammelt, men foreløpig ikke veldig utbredt system for betaling over Internett. Men som ifølge blant annet digi.no nå skal oppgraderes for å tilby virkelig effektiv mikrobetaling av elektronisk innhold, for eksempel nyheter, men også alt mulig annet. Offensiven er igangsatt på den US-amerikanske avisforeningas initiativ, som er desperat når nå annonsemarkedet svikter og det samtidig leses færre papiraviser. Alle forsøk på mikrobetaling har hittil vært ineffektive. Kredittkort o.l. er for klossete og for dyrt for helt små beløp, og betalingsformidlere som Payex krever for mange klikk og har fortsatt lav tillit hos mange. Men nå skal altså Google utvikle sømløse metoder både for kjøpere og selgere. De lover samtidig mulighet for syndikering av innhold fra flere kilder via portaler (så slipper vi å hoppe fra nettsted til nettsted). Dette blir altså ikke begrensa til Googles’ egne ”butikker”. Man snakker videre om innlogging én gang for alle; ikke hver morgen eller hver gang du åpner en pc eller en mobiltelefon. Og for å forhindre tap ved unnaluring, får kundene kreditt bare i forhold til hvor god betaler de har vært den siste tida.

Om noen (omsider) skulle klare dette, måtte det p.t. være Google, med sin store og risikovillige kapital og beviselige gjennomslagskraft.

Men: Om vi forutsetter at Google ikke går på en smell med det første (det blir en helt annen utfordring!), hva betyr så dette for samfunnet? Og for biblioteket? (Personvernet orker jeg ikke ta opp nå, men dette åpner sjølsagt for den komplette overvåking…)

For det første: Farvel til det frie, gratis Internettet, i alle fall slik vi har lært det å kjenne gjennom over femten år. Dette har hittil vært finansiert ved gratisarbeid utført av entusiaster og offentlig ansatte, ved reklame og ved subsidier fra papirutgaver og andre produkter med overskudd. Samt ved konkurser og oppkjøp av tjenestene med størst overlevelsespotensial. Men det Google med flere nå ser for seg, og som er et absolutt vilkår for suksess, er at mikrobetaling blir virkelig billig og, kanskje enda viktigere, langt enklere å bruke enn i dag. Prisreduksjonen vil for (de fleste?) tilbyderne som driver nettbutikk i dag bli kompensert gjennom større volum. Angsten for å betale for noe som viser seg ikke å være nyttig, dempes når prisen synker. Av samme grunn blir det mindre interessant å bruke til dels klumsete og skumle ”piratkanaler”. Vi ser i dag at e-bøkene, særlig på det engelskspråklige markedet, er blitt vesentlig billigere enn de trykte (sjøl om dette delvis er introduksjonspriser), men det viktigste prisraset blir i de mindre formatene som for eksempel avis- og tidsskriftstoff. Dette innholdet vil etter dette bli distribuert på artikkelnivå; i mindre grad på publikasjonsnivå (abonnement). Fagbøker vil bli tilbudt og kjøpt per kapittel (dette gjelder allerede for de akademiske e-bokbasene). Dermed vil praktisk talt alt innhold bli å finne på Nett, og stadig flere publikasjonsformer bare på Nett.

Men etter dette vil praktisk talt alt på Nettet koste noe, om enn relativt mindre enn i dag. Noe som kan skje er at enkelte myndigheter/stater velger å (gjen-)innføre betaling for offentlig informasjon og tjenester som er gratis i dag, bl.a. ut fra teorier om at prising gjør en ”vare” mer attraktiv. Det blir spennende (for å si det pent) om myndigheter og internasjonale organ lar seg presse til å unnta enda mer fra public domain; at kanskje vernetida for åndsverk blir ytterligere utvida, fra 70 år til for eksempel 100 år etter opphavspersonens død. Underholdnings- og kunnskapsindustrien vil sikre at opphavspersoner og medvirkende får tilstrekkelig til å holde fred.

For det andre: Sterkt press mot gratis bibliotektjenester, og dermed mot folkebiblioteket som institusjon. Hypen om at etter Internett er alle sjølhjulpne med informasjon og kunnskap (i tillegg til underholdning og tidtrøyte), vil øke i styrke. Stadig flere politikere vil komme på ideen at bibliotek er unødvendig eller at de bør begrenses til å forsyne fattige med ”noe å lese” og småbarnsforeldre med barnebøker som ikke egner seg på leseplater. Og visse politikere og myndigheter vil raskt komme på å bruke regelverk mot konkurransevridning og handelshindringer som våpen mot gratis bibliotekdrift. Institusjoner som WTO og EU har på lager henholdsvis GATS-avtalen (som bibliotek foreløpig har gått klar av, ved hjelp av iherdig lobbying, særlig av bibliotekorganisasjonen EBLIDA og NBFs forrige leder, Frode Bakken) og EUs (også p.t. relativt hvilende) lånedirektiv, som, for eksempel kombinert med en lenge påtenkt EU-avgift for bibliotekutlån, blir ei utfordring for prinsippet om gratis bibliotek.

Men det går jo an å ta opp kampen igjen.

AE